Voltaire (1694 - 1778)

François-Marie Arouet (French: [fʁɑ̃swa maʁi aʁwɛ]; 21 November 1694 – 30 May 1778), known by his pen name Voltaire (, US also ; French: [vɔltɛːʁ]), was a French Enlightenment writer, philosopher (philosophe), satirist, and historian. Famous for his wit and his criticism of Christianity (especially of the Catholic Church) and of slavery, Voltaire was an advocate of freedom of speech, freedom of religion, and separation of church and state.

Voltaire was a versatile and prolific writer, producing works in almost every literary form, including plays, poems, novels, essays, histories, and even scientific expositions. He wrote more than 20,000 letters and 2,000 books and pamphlets. Voltaire was one of the first authors to become renowned and commercially successful internationally. He was an outspoken advocate of civil liberties and was at constant risk from the strict censorship laws of the Catholic French monarchy. His polemics witheringly satirized intolerance and religious dogma, as well as the French institutions of his day. His best-known work and magnum opus, Candide, is a novella that comments on, criticizes, and ridicules many events, thinkers and philosophies of his time, most notably Gottfried Leibniz and his belief that our world is of necessity the "best of all possible worlds".

Voltaire

var en fransk forfatter og filosof. Han regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike, samt en av 1700-tallets mest innflytelsesrike skikkelser i Europa. Navnet Voltaire er et pseudonym for François-Marie Arouet.

Voltaires forfatterskap er enormt, og han skrev innenfor en lang rekke sjangre: tragedier, dikt, romaner, fortellinger og pamfletter, samt historiske verk. Han skrev i løpet av sitt liv over 50 skuespill, flere oppslagsverk, rundt 30 romaner og fortellinger, og det er bevart mer enn 15 000 av hans brev. Som forfatter huskes han i dag primært for sine filosofiske fortellinger, hvor Candide fra 1759 er den mest kjente. I sin samtid var han imidlertid først og fremst kjent som tidens største tragedie-forfatter ved Comédie-Française.

Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv ble menneskesynet mer pessimistisk, og han ble mer opptatt av lidelsene som menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse, men hans egen kritikk av kristendommen kan likevel av og til nærme seg det fanatiske.

Voltaire var deist, det vil si at han avviste åpenbaringen og den kristne troen, men mente at fornuften kunne vitne om eksistensen av en Gud, «allfornuften» og «allgodheten». Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet han for frihet og toleranse. Hans ideal var det opplyste eneveldet; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at «folket» aldri ville bli i stand til å ta ansvar for styret av et land. Likevel kom hans tanker til å fremme den franske revolusjonens sak, og etter hans død ble sarkofagen hans plassert i Panthéon, de revolusjonære heltenes mausoleum.

Voltaire vokste opp i en borgerlig familie i Paris. Han ble utdannet hos jesuittene, ved en av Frankrikes beste skoler på denne tiden, Le Collège Louis-le-Grand, noe som ga ham en grundig skolering i klassisk kultur. Han vant flere av skolens priser innen poesi og prosa, og allerede som 12-åring hadde han skrevet et dikt som ble overrakt til kongen.

Som 20-åring gjorde han seg bemerket i salongene, som siden første halvdel av 1600-tallet (se presiøsiteten) var en viktig arena der dikterne kunne pleie kontakten med øvrigheten. Det var særlig hans talent for poesi og hans skarpe ironi som ble beundret. Voltaire gikk derimot for langt i sine satiriske dikt om regenten Filip av Orléans, og i mai 1717 ble han på grunn av dette fengslet i Bastillen, hvor han satt i elleve måneder. Der skrev han sitt første verk med signaturen Voltaire, tragedien Œdipe ('Ødipus'), utgitt i 1718, som ble en publikumssuksess. Han arbeidet samtidig med det store episke diktet om Henrik 4., La Henriade. Disse to verkene sikret hans litterære posisjon. I årene etter suksessen med Œdipe skrev han dramaer og poesi, og i 1725 ble han invitert til å oppføre tre av sine teaterstykker i forbindelse med Ludvig 15.s bryllup.

I 1726 havnet Voltaire i en konflikt med adelsmannen Chevalier de Rohan (1683–1760), og ble på ny fengslet i Bastillen. Han fikk imidlertid slippe ut på den betingelsen at han forlot landet. Voltaire dro dermed i eksil til England. Landet var på dette tidspunkt et av de mest progressive i Europa og Voltaire ble innlemmet i selskapslivet og lærte seg engelsk. Voltaire verdsatte særlig nabolandets toleranse for flere trossamfunn, dets anerkjennelse av kunstnere og vitenskapsfolk, dets liberale politikk og handel, samt Isaac Newtons teorier om gravitasjonskraften.

Da han senere kom tilbake til Frankrike, beskrev Voltaire hva han hadde observert, noe som ble til verket Lettres philosophiques sur les Anglais fra 1734. De franske makthaverne leste den fiktive brevsamlingen som en massiv kritikk av det franske samfunnet, mens det sannsynligvis kun var ment som en ironisk kommentar. Dette verket var både årsak til og symptom på den franske opplysningstidens voksende anglomani.

Verket kom ut uten det franske sensurapparatets godkjenning, og ble umiddelbart dømt til å brennes, samtidig som det kom en ny arrestordre på Voltaire. Han søkte da tilflukt hos sin nye elskerinne, forfatteren og Newton-oversetteren Émilie du Châtelet i hennes slott i Champagne. Her dyrket han sitt forfatterskap i tillegg til å drive naturvitenskapelige eksperimenter.

Etter elskerinnens død i 1749 fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2. av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Le Siècle de Louis XIV fra 1751, som roser den franske kulturen under Ludvig den 14. og som har bidratt til at klassisismen huskes som Frankrikes store stilepoke. Av hans øvrige historiske verker kan nevnes Histoire de Charles XII fra 1731 (norsk oversettelse i 1943) om Karl 12. av Sverige. Etter en konflikt med den franske matematikeren Pierre Louis Moreau de Maupertuis, som var president for det prøyssiske vitenskapsakademi, måtte han imidlertid forlate hoffet i 1753.

I 1758 kjøpte han et stykke land og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Her formet han samfunnet rundt seg etter sine egne filosofiske idealer. I perioden 1758–1766 fikk han bygd et slott, en liten kirke, et teater og anlagt hager. Ferney ble et sted mange europeiske intellektuelle besøkte. Han skrev uten stans og sendte ut bøker, brev og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i Frankrike.

Jordskjelvet i Lisboa i 1755 rystet hele Europa. Kristne tolket jordskjelvet som en straff fra Gud, eller som en hendelse som hadde en mening på tross av tragedien. Voltaire aksepterte ikke noen av forklaringene, og som en reaksjon skrev han først et lenger dikt (Poème sur le désastre de Lisbonne, 1756) og i 1759 den kritiske og ironiske romanen Candide, et større oppgjør med ideen om forsyn, som ble en stor suksess i hele Europa.

I løpet av disse årene ble Voltaires kamp mot den katolske kirkes makt og innflytelse mer intens, og han brukte ofte uttrykket écrasez l'infâme ('knus den avskyelige') i brev til nære venner. Hans kamp mot religiøs intoleranse var også svært konkret, ettersom han engasjerte seg i å få uskyldige og urimelig dømte personer frikjent. Den mest kjente av disse sakene er Calas-saken, hvor protestanten Jean Calas ble henrettet i 1762 for mord på sin sønn. I 1765 ble Calas imidlertid renvasket som resultat av Voltaires innsats. I forbindelse med dette arbeidet skrev han i 1763 Traité sur la Tolérance ('Avhandling om toleranse').

I 1778 reiste Voltaire tilbake til Paris der han ble gjenstand for stor hyllest. Han døde imidlertid kun fire måneder etter sin ankomst, én måned før sin store motstander, Jean-Jacques Rousseau. Voltaires siste brev er datert 26. mai 1778, kun fire dager før han døde, og var en lykkeønskning til sønnen til én av de mange han hadde forsvart mot rettssystemet.

Voltaires forfatterskap strakte seg over de fleste sjangre og dekket mange emner.

Voltaire var først og fremst dramatiker, og han var spesielt opptatt av tragedien. Han bygde teatre hvor skuespillere, han selv og gjestene opptrådte. Han skrev mer enn 50 skuespill, og av dem ble mer enn 30 oppført på La Comédie-Française, og var store suksesser både hos publikum og økonomisk.

På midten av 1700-tallet var det Voltaires stykker som stod for mesteparten av inntektene for La Comédie-Française. Hans kamp mot fanatisme og intoleranse kommer også til uttrykk i teaterstykkene, slik som i tragedien Zaïre (1732) som skildrer en kristen kvinnes kjærlighet til en muslimsk mann.

Fra ung alder skrev Voltaire både kortere og lengre dikt, og han la ofte ved små dikt til sine brev. Han skrev flere dikt på episke versemål, en antikk sjanger som var spesielt krevende på grunn av de formelle kravene. De viktigste av disse var hyllingsdiktet til Henrik 4., La Henriade (første gang trykt i Amsterdam i 1722 som La Ligue) og La Pucelle d'Orléans ('Jomfruen fra Orléans', altså Jeanne d'Arc), trykt i 1755. Diktet var kontroversielt, siden det beskrev Jeanne d'Arcs liv og historie på et tidspunkt hvor hun fortsatt ble ansett for å være kjetter.

Voltaire var en forløper når det gjaldt historieskriving. Han forholdt seg kritisk til kildene og brukte øyenvitner i den grad det var mulig. Hans første verk var Histoire de Charles XII (Karl 12.s historie) fra 1731, som beskrev den svenske Karl 12.s liv og kriger. Det neste verket var Le Siècle de Louis XIV (Ludvig 14.s århundre) fra 1751, en beskrivelse av Ludvig 14.s regjeringstid.

Essai sur les mœurs et l'esprit des nations ('Avhandling om seder og skikker og nasjonenes ånd') fra 1756 var en kulturhistorisk syntese av verdenshistorien. Den omfattet også Orienten og koloniseringen, og anerkjente den kulturelle rikdommen og mangfoldet.

Voltaire ønsket at lekfolk skulle kjenne til Newtons teorier. Han hadde blitt kjent med dem i England og var begeistret over deres empiriske fundament. Det ble til tre brev i Lettres Philosophiques (Filosofiske brev) fra 1734. Noen år etter skrev han Éléments de la philosophie de Newton (Elementer av Newtons filosofi) fra 1738, som var en grundigere beskrivelse skrevet på fransk for interesserte lekfolk. Verket ble utgitt under Voltaires navn alene, men det fremgår tydelig av forordet at han og elskerinnen Émilie du Châtelet hadde skrevet det sammen.

Voltaire bidro med 45 artikler til Den store franske encyclopedien utgitt i perioden 1751–1772. Han støttet prosjektet, men var skeptisk til om verket kunne få stor opplysende spredning, da det var veldig dyrt å anskaffe. Han skrev derfor selv flere oppslagsverk med kortere artikler som flere hadde råd til.

Dictionnaire philosophique portatif ('Bærbar filosofisk ordbok') fra 1764 var en alfabetisk samling av korte oppslag Voltaire hadde valgt ut, og som uttrykte hans syn på mange ulike temaer. Eksempler på disse er ateisme, inkvisisjon, krig, kristendom, kjærlighet, likhet og sjel. Ordboken utkom i mange utgaver og hver gang med flere oppslag.

Det mest omfattende av Voltaires oppslagsverk var Questions sur l’Encyclopédie (Spørsmål om Encyklopedien) fra 1770–1772 i ni bind, i tillegg til et supplementsbind med mer enn 400 oppslag. Dette verket var ikke bare skrevet i artikkelform, men bestod også av fortellinger, dikt og dialoger.

Voltaire skrev rundt 30 små romaner og fortellinger. De var humoristiske, ironiske og hadde lett tilgjengelige kommentarer på store spørsmål av religiøs, etisk eller moralsk karakter. De mest kjente er Candide ou l'Optimisme ('Candide, eller Optimismen') fra 1759 om den naive optimistens møte med verdens grusomheter, og Zadig ou la Destinée ('Zadig, eller Skjebnen') fra 1747 om en ung manns turbulente skjebne, skapt av uforutsigbarhet i tilsynelatende forutsigbare situasjoner.

I kortromanen L'Ingénu (1767) skildres en ung kanadisk innfødt manns erfaringer og undring over de franske forholdene.

Voltaire var også debattant. Han var særlig ivrig når han selv ble kritisert, eller når det ble fremsatt synspunkter han var uenig i. Da deltok han i debatten med pamfletter. Det var debattinnlegg, ofte skrevet polemisk og ironiserende, og som ikke bare fulgte «saken», men også «mannen».

Store deler av sin levetid var Voltaire i eksil. Derfor var brev hans eneste mulighet for å opprettholde forbindelsen med Paris, som var sentrum for kultur og makt, og med toneangivende og innflytelsesrike personer over hele Europa.

Brev var den gang ikke bare en privat kommunikasjon mellom to parter. De ble i noen tilfeller lest opp eller kopiert, og noen ble også trykt og ble på denne måten offentlige. Det er til nå registrert over 15 000 brev skrevet av Voltaire, og man vet han har skrevet flere. Brevene gjorde at han, tross sin eksiltilværelse, var til stede med sine meninger og holdninger. Brevene utgjør dermed et litterært verk i seg selv.

• Karl den tolvte oversatt av Adam Fredrik Trampe Bødtker (1943)
• Filosofiske brev, oversatt av Bernt Vestre (1990)
• Candide eller Optimismen, norsk oversettelse i 1930, ny oversettelse av Paul René Gauguin i 1946/1975, tredje norske oversettelse av Henning Hagerup (2016)

• opplysningstiden
• den franske revolusjon

• Fransk Voltaire-utstilling på BnF sine nettsider
• Last ned Candide (engelsk) fra Project Gutenberg sine nettsider
• Last ned Candide (norsk) fra bokhylla.no (oversatt av Paul René Gauguin)
• Hagen Kjørholt, Ingvild, Voltaires verdensborgere. En studie av det franske 1700-tallets kosmopolitisme, doktoravhandling ved NTNU, 2012, Om avhandlingen.

• Besterman, Theodore (1969): Voltaire
• Brandes, Georg (1916–1917): Francois de Voltaire, to bind
• Cronk, Nicholas (2017): Voltaire: A Very Short Introduction, Oxford: Oxford University Press.
• Danielsen, Camilla Kolstad (2014): Opplysningens stjerne: Voltaire 1694–1778
• Ekerwald, Carl-Göran (2000): Voltaire: liv och tänkesätt
• Heuvel, Jacques van den (1967): Voltaire dans ses contes
• Nedergaard, Leif (2001): Voltaire: liv & værker: indbefattet breve fra Voltaire o.a
• Pearson, Roger (2005): Voltaire Almighty: A Life in Pursuit of Freedom
• Pomeau, René (1955): Voltaire par lui-même
• Pomeau, René med flere (1985–1994): Voltaire en son temps, fem bind
• Ridgway, Ronald S. (1973): Voltaire and Sensibility
• Wade, Ira Owen (1969): The Intellectual Development of Voltaire