Som skjønnlitterær forfatter har Grue utgitt dikt, romaner, barnebøker og novellesamlinger. I 2019 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse. Dette var første gang en norsk sakprosabok var nominert til prisen på 50 år.
I 2021 fikk Grue, sammen med Bjørn Hatterud og Olaug Nilssen, Stiftelsen Fritt Ords Pris 2021 for sitt sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge.
Jan Grue er født og oppvokst i Oslo, og der tok han også sin doktorgrad i lingvistikk i 2011. I 2012 ble han postdoktor på Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, og i 2016 ble han professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk. Han forsker blant annet på funksjonshemning med utgangspunkt i kritisk diskursanalyse. Grue er selv rammet av en muskelsykdom som gjør at han bruker rullestol. Det betyr at han har en både profesjonell og personlig tilnærming til å skrive om funksjonshemning. Han er gift med bloggeren og forfatteren Ida Jackson.
Jan Grue har gått på Aschehougs forfatterskole og på Aschehougs sakprosaskole. Han har vært medlem av arbeidsutvalget for litteratur i Norsk kritikerlag.
Det faglitterære forfatterskapet til Jan Grue startet med et bidrag i boka Diskursanalyse i praksis. Metode og analyse (2011 og 2018), fulgt opp med Disability and Discourse Analysis (2014). I 2015 kom Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid, en innføring i anvendt teoriforståelse.
Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn (2014), er en bok for et bredere publikum, og tar for seg «vanlige» og «uvanlige» kropper og ulike kultur- og samfunnsanalyser av funksjonshemning. Grue anvender diskursanalyse for å få fram hvor viktig den språklige bevisstheten er både for vår individuelle og kollektive forståelse av funksjonshemning. Boka ble godt mottatt av kritikerne.
Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse kom i 2018, og vant Kritikerprisen for beste sakprosabok. Den ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris. Boken signaliserte samtidig en ny runde i debatten omkring såkalt virkelighetslitteratur. I boken endevender Jan Grue sitt eget liv, preget av en muskelsykdom. Boken sammenføyer på mange måter hans to ulike veier som forfatter: På den ene siden den faglige interessen for diskurs, lingvistikk og synet på annerledeshet, med hyppige referanser til filosofer som Michel Foucault; på den andre siden hans skjønnlitterære dragning mot det overskridende og fabulerende. Boken blir dermed både en intellektuell erkjennelsesreise og en dypt personlig fortelling. Møtet med hjelpeapparat og byråkrati, de andres blikk og forventninger til ham settes opp mot nære og intime erfaringer i hans private liv.
Mange leste boken som en utvidelse av begrepet «virkelighetslitteratur», og vekslingen mellom det nære og det distanserte, mellom det følte og det tenkte hadde appell til mange kritikere.
Sommeren 2019 utga Jan Grue essaysamlingen Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens. I seks essayer utforsker han her posthumanismen som begrep, og som et ledemotiv for å forstå aktuelle trender i samtidens litteratur og kultur.
Grue debuterte i 2010 med novellesamlingen Alt under kontroll. Allerede året etter kom en ny samling noveller kalt Ubestemt tid, og i 2012 ble novelletrilogien fullført med samlingen Kropp og sinn. De tre bøkene ble samlet i utgivelsen Det kunne vært annerledes (2013). Karakteristisk for alle disse novellene er at de ofte er lagt til et science fiction-influert univers, gjerne med en allvitende og distansert fortellerstemme. Handlingen kan også utspille seg i gamle europeiske kulturbyer, og er gjerne befolket med superheltaktige skikkelser. Kyborger eller skikkelser preget av fysiske abnormiteter er andre gjennomgangsfigurer, og Grue legger gjerne handlingen til laboratorieaktige eller vitenskapelige miljøer. Et visst vemod og tendens til melodrama gir balanse til fortellingene.
Novellesamlingen Normalia (2015) viderefører mange av motivene fra de tidligere novellene, i tillegg til at Grue her utforsker og utfordrer den såkalte normaliteten og vår egen selvoppfattelse som individer og samfunn. Romanen Det blir ikke bedre fra 2016 er en slags futuristisk fantasi, der vi følger hovedpersonen August Wilhelmsen i et gjennomregulert Norge der fullstendig lykke, selvrealisering og full maksimering av potensialet i ens humane ressurser er mulig. Men vel å merke bare innenfor rammer definert av samfunnet selv. Som så ofte i Grues noveller møter vi også her en allvitende jeg-forteller.
I «boksingelen» Bortenfor, bortenfor, bortenfor fra 2017 leverer Jan Grue det som kan leses som en etterlysning av mer overskridende norsk litteratur. Et savn etter noe bortenfor det litterært trivielle og hverdagslige, og et forsvar for at virkeligheten kan være en drøm.
I august 2019 kom novellesamlingen Uromomenter. Enda en gang er det det overskridende, fabulerende og fremmedgjorte som preger de i alt seks novellene. Hovedpersonene er like gjerne kvinner som menn, og de har oftest en akademisk tilknytning. En gjennomført ironisk distanse fra forfatteren side er med på å skape distanse mellom leser og tekst.
I 2011 utga Jan Grue barneboka Oliver, illustrert av Eivind Gulliksen. Det er fortellingen om «verdens første tamme rullestol», der bestefar forteller lille Line om hvordan oldefaren hennes fikk fanget en rullestol til ham. Skadedyr, illustrert av Lillian Brøgger, kom i 2015. Det er en samling av dikt på rim om rare og fæle dyr. For eksempel Klesapen som spiser sokker, og Sabotasjefuglen som bæsjer på travle folk. I 2016 kom Super-Magnus, illustrert av Ketil Selnes, om en liten gutt som gjerne vil bli superhelt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.