arbeidsmarked – Store norske leksikon

Arbeidsmarkedet er markedet for kjøp og salg av arbeidskraft. På lik linje med andre markeder består det av tilbud og etterspørsel.

Individer tilbyr arbeidskraft, altså en tjeneste. Tilbudet i markedet består av arbeidstakere som er i jobb, og arbeidsledige som søker jobb. Tilbudet er også knyttet til arbeidstid ved at noen ønsker å arbeide mye, mens andre ønsker å arbeide deltid. Tilbudet avhenger av lønn og andre arbeidsbetingelser. Det totale tilbudet, for gjeldende lønn og arbeidsbetingelser, kalles arbeidsstyrken.

Arbeidsgivere etterspør arbeidskraft. De er kjøpere av en tjeneste og kan derfor også kalles arbeidskjøpere. Dette er bedrifter, kommuner, staten og andre organisasjoner.

For de fleste arbeidsgivere er lønn den største kostnaden de har. Arbeidskraft er dessuten den viktigste innsatsfaktoren i produksjon og verdiskaping i økonomien. I tillegg er jobb en viktig del av livet for arbeidstakerne. Derfor regnes ofte arbeidsmarkedet som det viktigste markedet i en økonomi.

Delmarkeder

Arbeidsmarkedet kan deles inn i delmarkeder for ulike typer kompetanse. Fagopplæring gir kompetanse i ulike yrker, for eksempel elektriker og helsefagarbeider. For å utøve konkrete profesjoner kreves det spesifikk utdanning og godkjenning, slik som for eksempel sykepleiere, leger og lærere. Arbeidsmarkedet kan også deles opp i geografiske delmarkeder.

Delmarkeder defineres ved at det er kostnader ved å flytte seg mellom dem. For å flytte til et annet geografisk arbeidsmarked er det flyttekostnader og andre mobilitetskostnader. For å gå over til et annet yrke kreves det gjerne ekstra eller ny opplæring og utdanning.

Lønnsfastsettelse

Partene utveksler krav på starten av forhandlingene i frontfagene vinteren 2026.

Starten på lønnsforhandlingene i frontfagene

Av Heiko Junge/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Arbeidstaker og arbeidsgiver utveksler en motytelse med hverandre. Arbeidsgiver får verdiskaping fra arbeidet til arbeidstaker som det betales lønn for. Lønnen er prisen i arbeidsmarkedet. Lønnsfastsettelsen er derfor en sentral del av arbeidsmarkedets funksjonsmåte.

Lønnsfastsettelsen foregår på ulike måter i ulike land. I Norge er det en kombinasjon av lønnsforhandlinger på nasjonalt nivå, lønnsforhandlinger på lokalt nivå hos den enkelte arbeidsgiver og individuelle forhandlinger. Endringer i tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet påvirker forhandlingene og lønningene.

De sentrale lønnsforhandlingene skjer mellom hovedorganisasjoner for fagforeninger og arbeidsgiverforeninger. I hovedoppgjørene annethvert år forhandles både lønn og endringer i tariffavtalene. I mellomoppgjørene forhandles vanligvis kun lønn. Frontfagene forhandler først og setter rammene for forhandlingene i de andre bransjene.

Bedrifter som har tariffavtale, følger avtalene som fastsettes i de sentrale forhandlingene, og har i tillegg lokale lønnsforhandlinger. Mange bedrifter har ikke tariffavtale.

Reguleringer av arbeidsmarkedet

Staten regulerer arbeidsmarkedet på mange områder. Den viktigste loven er arbeidsmiljøloven. Den inneholder blant annet regler om arbeidstid, oppsigelser og arbeidsmiljø. En lang rekke andre lover regulerer også arbeidslivet, for eksempel arbeidsmarkedsloven, ferieloven og lov om likestilling og forbud mot diskriminering.

Ved endringer i reguleringene av arbeidsmarkedet samarbeider ofte staten med hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Dette trepartssamarbeidet bidrar også til det løpende samarbeidet mellom partene. For eksempel er staten sentral i å skaffe faktagrunnlag i forkant av de årlige lønnsforhandlingene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Arbeidsmarkedet

Torberg Falch

Professor, PhD, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet