Larvik

Berggrunnen består av Oslofeltets magmatiske bergarter fra perm, vesentlig syenitt, men også noen mindre områder med lavabergarter. Særlig kjent er den grovkornede syenitten larvikitt, som brytes i store brudd flere steder i kommunen. Åsene er avrundede og skogkledde.

Numedalslågen renner gjennom hele kommunen fra nord til sør. Mellom fossene veksler elva mellom rolige partier og langstrakte stryk. Trollfoss er Vestfolds største og lengste fossefall med et fritt fall på tolv meter. Fossen er del av Dalelva, som renner fra den høytliggende innsjøen Svartangen og ut i Numedalslågen. Dalbunnen i hoveddalføret og i de største sidedalene er dekket av marin sand og leire. Løsmassene er stedvis utgravd av bekker og småelver og danner et småkupert landskap.

Raet er en israndavsetning fra isens tilbaketrekning etter siste istid. Det kommer inn i kommunen litt sør for innsjøen Goksjø, går gjennom Larvik by, demmer blant annet opp Farrisvannet og går ut i Langesundsbukta ved Mølen. På ra-ryggen nord for Larvik sentrum ligger Bøkeskogen, som er den største forekomsten av bøk i Norge. Marine løsavsetninger dekker det meste av berggrunnen utenfor Raet; innenfor er det særlig langs Lågen en finner større løsavsetninger.

To prosent av kommunens landareal er vernet som naturvernområder. I tillegg kommer noe vernet sjøareal utenfor Mølen og innerst i Viksfjorden.

Bosetningen er særlig konsentrert til tettstedene ved kysten og kystnære områder. Kommunen har to byer: administrasjonssenteret Larvik og Stavern. Bebyggelsen i og omkring Larvik bysentrum ligger hovedsakelig i skråningen mellom fjorden og Bøkeskogen. Av de mindre tettstedene er det bare Svarstad og Kvelde som er i innlandet, hvor bosettingen hovedsakelig er i Lågendalen.

Larvik har hatt en forsiktig vekst i folketallet i senere år. I tiårsperioden 2015–2024 økte folkemengden med 6,0 prosent mot 8,6 prosent i Vestfold fylke.

Industri er svært allsidig. Viktigste bransjer er nærings- og nytelsesmiddelindustrien, metallvareindustri, trelast- og trevareindustri og bergverksdrift, særlig brytning av larvikitt. Den største enkeltbedriften er Treschow-Fritzøe, som eier og drifter selskaper innen skogsdrift og naturressurser, eiendomsforvaltning, steinindustri, byggevarehandel og -distribusjon samt programvareutvikling.

Larvik er fylkets tredje største jordbrukskommune (etter Tønsberg og Sandefjord) med et jordbruksareal på 91 000 dekar (2020). Det dyrkes mye tidligpoteter og grønnsaker. Larvik er den kommunen i landet som har størst areal av poteter og grønnsaker på friland; 14 800 dekar i 2020. Arealet under glass og plast (agurk, tomat og blomster) er det største i Vestfold. Husdyrholdet er relativt beskjedent sammenlignet med planteproduksjonen, men betyr mye i fylkessammenheng. Fjørfeholdet er blant fylkets største.

Med store skogarealer oppover Lågendalen er Larvik fylkets største skogkommune. I femårsperioden 2018–2022 ble det i snitt avvirket 139 000 kubikkmeter årlig; 91 prosent av dette var gran. Treschow-Fritzøe er kommunens største skogeier.

Larvik har 4900 hytter og fritidsboliger (2025), og er den kystkommunen i landet som har flest hytter.

Avisa Østlands-Posten kommer ut i Larvik.

Larvik er kommunen med størst vannkraftproduksjon i Vestfold, men er en relativt liten kraftkommune på landsbasis. De tre vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 13,7 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Fritzøe (i drift fra 1901), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Fritzøe Skoger M S Treschow er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Vestfoldbanen går gjennom Larvik. E18 passerer nord for sentrum. Fra Bommestadkrysset ved E18 går fylkesveg 40 opp Lågendalen nordover til Kongsberg. Larvik er en av Østlandets viktigste havner, med blant annet stor utførsel av stein og med fergeforbindelse til Danmark (Hirtshals).

Larvik hører til Sør-Øst politidistrikt og Agder lagmannsrett. Larvik er rettssted for Vestfold tingrett.

Larvik kommune tilsvarer de 11 sokna Berg, Hedrum, Hvarnes/Kvelde, Kjose, Lardal, Larvik, Nanset, Stavern, Tanum, Tjølling og Østre Halsen i Larvik prosti (Tunsberg bispedømme) i Den norske kirke.

For statistiske formål er Larvik kommune inndelt i 17 delområder med til sammen 117 grunnkretser.

Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik har varierte studieretninger. Sykehuset i Vestfold, avdeling Larvik, ligger i bysenteret, mens Spesialsykehuset for rehabilitering (tidligere Kysthospitalet) er i Stavern.

Stavern var fram til 1864 hovedbase for Sjøforsvaret, og stedet har atskillig bebyggelse fra den tida det tjente som orlogsstasjon.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Larvik til Larvik fogderi i Jarlsberg og Larviks amt.

Larvik er et gammelt strandsted som fikk kjøpstadsrettigheter i 1671, da Ulrik Frederik Gyldenløve kjøpte godset Fritsø og ble greve av Laurvig. Byen levde av trelasthandel, båtbygging og sjøfart, og av Fritsø jernverk, som ble drevet inntil 1868. Havneutbygging og jernbaneforbindelse i 1880-åra til Oslo og Skien virket stimulerende på byens næringsliv. Etter en stagnasjonsperiode fikk byen en ny og allsidig industrivekst fra 1930-årene.

Den eldste bebyggelsen ligger ved Tollerodden. Her er Larvik kirke fra 1677, Laurvigs Hospital fra 1762 (fredet i 1923) og den gamle tollboden fra 1712, som ble fredet i 1923 og nå er sjøfartsmuseum. I nærheten ligger Herregården, som er en vakker trebygning i barokkstil og anlagt i 1674 som Gyldenløves residens og hovedsete for Laurvig grevskap. Herregården ble fredet i 1923. Tollerodden, Herregården og høydedraget innenfor danner et skille mellom den sentrale delen av byen i vest med jernbanestasjon, offentlige bygninger og forretningsstrøk, og i øst Torstrand og Vestre Halsen med industrihavn og industristrøk på de flate sandslettene ved Lågen. Bydelen Langestrand vest for Farriselva har nær tilknytning til byens eldste industri, Fritzøe Verk. Larvik museum har samlinger fra grevetiden og fra byens sjøfarts- og industrihistorie.

I kommunen er det fem steinkirker fra middelalderen. Berg gamle kirke ble opprinnelig bygd omkring 1000. Den er bygd i naturstein i angelsaksisk stil. Kirken ble restaurert og gjenoppbygd i 1970. Hedrum kirke fra 1100-tallet er murt i naturstein. Styrvoll kirke ble trolig bygd i perioden 1150–1200. Det er en langkirke av stein i rundbuet stil. Tjølling kirke er en steinkirke fra ca. 1150, mens Tanum kirke er fra ca. 1100.

Flere fiskerier i Numedalslågen er av kulturhistorisk verdi, blant annet teinefisket i Kjærrafossen, som første gang er nevnt på 1300-tallet.

Larvik Håndballklubb har i perioder vært Norges beste håndballklubb på kvinnesiden. Larvik Turn har stolte fotballtradisjoner, mens Fram Larvik har fostret mange gode skøyteløpere.

Kommunevåpenet, vedtatt i 2017, bærer navnet «Sølvdråper». Det viser i blått et oppvoksende tre med sju dråpeformede blad, hvorav seks er motstående to og to, alt i sølv.

Motivet symboliserer de seks tidligere kommunene som krones av den nye storkommunen. Treet/akset viser til landbrukets rolle. Motivet kan også tenkes som et vassdrag med tilløp eller omvendt som havner og uthavner mot havet.

Bykart: se Larvik tettsted

• Larvik – tettsted
• Laurvigen grevskap
• Vestfold

• Larvik kommune
• Visit Larvik – turistinformasjon
• Kommunefakta Larvik – SSB
• Geologiske kart – NGU

• Aske, Aina (2022). Byen og grevskapet : Larvik by under opprettelsen og avslutningen av Larvik grevskap 1671–1821. Larvik museum.
• Bjørvik, Tor (2007). Kulturminner i Larvik-distriktet. Østlands-Posten
• Nyhus, Per (1981). Dengang det het Laurvig. Østlands-Posten – les boka hos Nasjonalbiblioteket
• Nyhus, Per (1999). Larvik A–Å, Østlands-Posten – les boka hos Nasjonalbiblioteket
• Nyhus, Per (2008). Larvik før og nå, 2 bind, Østlands-Posten
• Wasberg, Gunnar Christie (1971). Larvik : Hva byen var, og slik den ble. Les boka i Nasjonalbiblioteket