adjektiv

Et adjektiv får ulik form avhengig av om det beskriver et substantiv som er hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Man sier at det må være samsvar eller kongruens mellom substantivet og adjektivet. Det spiller også en rolle om substantivet står i entall eller flertall, og i bestemt eller ubestemt form.

Adjektiv som beskriver substantiver i hankjønn og hunkjønn:

1. en fin bil, ei fin klokke (entall, ubestemt form)
2. den fine bilen, den fine klokka (entall, bestemt form)
3. fine biler, fine klokker (flertall, ubestemt form)
4. de fine bilene, de fine klokkene (flertall, bestemt form)

Adjektiv som beskriver substantiver i intetkjønn:

1. et fint hus (entall, ubestemt form)
2. det fine huset (entall, bestemt form)
3. fine hus (flertall, ubestemt form)
4. de fine husene (flertall, bestemt form)

Mange språk har mindre adjektivbøyning enn norsk. Engelsk har ikke grammatisk kjønn, og adjektivene bøyes heller ikke i samsvar med substantivets tall og bestemthet (a nice man, the nice man, nice men, the nice men). Spanske adjektiver bøyes etter substantivets kjønn og tall, men ikke etter bestemthet: bajo/bajos (som betyr «lav», i hankjønn entall og flertall), baja/bajas (hunkjønn entall og flertall).

På norsk gradbøyes adjektiver i formene positiv, komparativ og superlativ (fin, finere, finest).

I lengre adjektiver uttrykkes grad ved hjelp av ordene mer/meir og mest (intelligent, mer/meir intelligent, mest intelligent, ikke «intelligentere» eller «intelligentest»).

Denne måten å uttrykke grad på er vanlig i språk som ikke har gradbøying, for eksempel i fransk, hvor adjektivet joli («fin», «bra») bøyes som joli, plus joli («mer fin»), le plus joli («mest fin»).

En undergruppe av adjektivene er ordenstall, som ikke kan gradbøyes, men som ellers oppfører seg likt som øvrige adjektiv.